Trange kår er ikk noe nytt i norsk presse. Kutt er gjort der kutt kan gjøres, og permiteringene har kommet tettere og tettere. Nå, når finanskrisen henger over oss, er situasjonen mer kritisk enn noensinne. Norske mediekonsern har bestemt seg for å kutte tilsammen én milliard kroner og 2009 kan bli ett av de svarteste årene i norsk pressehistorie.
Det koster penger å lage en god avis. Det krever tid, kunnskap og tålmodighet for å hale frem sakene som virkelig setter dagsorden. Man må finlese papirer og dokumenter, og man må ta seg tid til å snakke med kilder. Når det må kuttes i antall årsverk, blir det færre journalister på jobb. Disse må bruke tiden på å fylle avisa og da må egenproduserte saker vike for "klipp og lim" både fra andre aviser og fra nyhetsbyråene. Også etikken blir det så som så med. Jeg unnskylder på ingen måte journalister som tar snarveier, men jeg har forståelse for at det går såpass fort i svingene at kilekritikk og etikk blir nedprioritert. Resultatet blir et presse-Norge hvor alle jager i flokk, og hvor alle avisenen leverer de samme nyhetene, men de samme vinklene og de samme bildene. Ironisk nok viser både salgstall og spørreundersøkelser at leserne vil ha det motsatte, for eksempel nisjeaviser. Hvorfor bla seg gjennom 60 sier Aftenposten før man kanskje finner én sak som er aktuell? Kanskje finner du det til og med på nettet.
Det å kutte 100 millioner, slik som AFtenposten sier de nå skal gjøre, burde i seg selv ikke by på større problemer. Man kan alltids kutte litt her og der, spare litt inn på kantinedrift eller kutte ned på overtidsjobbing. Når vi legger til at dette kuttet er Aftenpostens tredje i år, blir bildet et annet. Jeg vil tro det er kuttet kanskje langt inn til beinet fra før. Hvor skal man kutte nå? Aftenposten er kanskje ikke noe godt eksempel. Avisen har gått godt lenge, og sier de fremdeles har litt å tære på. Hva da med Adresseavisen som må kutte 40 årsverk eller VG som må sende 22 ansatte ut i pensjon? Jeg lurer på hvem som skal lage disse avisene fremover.
Av og til kan en undres på om politikerne egentlig leser aviser. De må jo se at for hver krone som må kuttes, synker kvaliteten og mangfoldet på stoffet. Det er ikke vanskelig å skjønne at de i krisetider må redde andre og viktigere institusjoner, som for eksempel bankene. Samtidig er det nettopp i tider som dette Norge har spart til. Politikerne har lest sin Keynes og vet at når det går utfor bakken er det eneste fornuftige å tråkke på gassen og pøse på med mer penger. Jeg mener ikke vi skal ta av pensjonsfondet, i alle fall ikke ennå. Det er på tide at et samlet presse-Norge plukker regjeringen opp etter beina og riser den. Kanskje triller restene fra krisepakken ut av lommene dens.
Et eler annet sted dypt inne i min sosialistiske sjel, hører jeg Joseph Schumpeter rope: Nei! Nedgangskonjunkter er en renselse av systemet. Bedrifter som ikke klarer holde hodet over vannet, fortjener ikke livets rett. Naturlig og sunn utrenskning av sinkere gir plass til nye spennende prosjekter. Det er det beste for samfunnet. Jeg hører det, men jeg kan samtidig ikke slutte meg til ideen om en presse uten særegenheter og brodd, en presse hvor alle jager i flokk. En presse hvor alle har de samme sakene, men lik vinkling og like bilder kjøpt fra nyhetsbyråene.
Jeg skjønner ikke at politikerne ikke ser dette. De er så flinke til å skryte av at vi har en fri og uavhengig presse i Norge. Ser de ikke at den er iferd med å bukke under? Kanskje ville jeg forstått det dersom et av de blå partiene satt med makta. Deres svar på ethvert problem er å la Adam Smiths usynlige hånd ordne opp. Men det er ikke de blå som bestemmer, det er de rød-grønne. De kan kanskje ikke kalles sosialister, men de deler i alle fall en sosialistisk grunntanke.
Pressen har ikke alltid vært like snille med regjeringen. Det selger bedre å la oposisjonen slenge rundt med påstander. Men det er det som er pressens jobb: å la ulike syn komme til orde. Kanksje er vi så drillet i dette at vi glemmer vårt eget syn? Nå, når det kan synes som regjeringen har glemt sine verdier, synes jeg tiden er inne for at vi skal minne dem på dette: Mediene trenger hjelp, hvor er du kammerat?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar